Dette er en artikkel som vil stå i et vitenskapelig magasin om 20 000 år, hvis Sortland plutselig blir lagt øde og fraflyttet nå med én gang. I den tiden vil selvsagt alt være skrevet på kinesisk (eller en av dets slektninger), så jeg har tatt meg den frihet å oversette den til dagens norsk. Samtidig har jeg omregnet fra den tidsregningen de kommer til å bruke om 20 000 år, til dagens (av denne grunn skal du ikke bli forbauset over å se uttrykk som "det 20. århundre"). Dette, samt noen få rent stilistiske tilpasninger, er de eneste forandringene fra originalteksten.
     -Arnt Richard Johansen

Skolen,
ungdommen og
arbeidslivet

av Laban F. Dravsic

Utgravning

I en arkeologisk utgravning på vestkysten av den Skandinaviske Halvøy, har man oppdaget restene av en eldgammel bebyggelse fra ca. år 2000 e. Kr. Det ser ut til at folk plutselig har stanset all sin aktivitet bare et par hundre år etter at det ble grunnlagt, uvisst av hvilken grunn. En hypotese om at Sortland, som stedet het, var blitt angrepet av nervegass, er foreløpig ikke bekreftet.

Sortland var en vanlig skandinavisk småby ved kysten, som stort var sett basert på handel. Det økonomiske systemet vet vi ganske mye om fra før, men en bestemt bygning har fått ekstra oppmerksomhet i forskermiljøene i den siste tiden.

Skolen

Det er nå hevet over all tvil at bygget var en såkalt skole, noe lignende det som i dag kalles kunnskapslaboratorier. Papirlitteraturen ("bøkene")som ble funnet i kjelleren, og en del andre steder rundt om i bygget, sett i sammenheng med de andre fortidslevningene, har gitt oss uvurderlig kunnskap om datidens skoleverk, informasjon som tidligere ble regnet for å være tapt.

På den tiden da Sortland ble forlatt, var ikke den genetiske hukommelsen utviklet ennå. Likevel var det også da allment kjent at de få medfødte instinktene vi har, ikke hadde utviklet seg i takt med teknologien og samfunnsorganisasjonen vår. De voksne individene var forventet, ja, nesten forpliktet, til å sitte inne med en stor del kunnskaper som de ikke hadde da de var nyfødte. Denne informasjonen måtte de tilegne seg - lære seg - i perioden fra de var barn til de ble voksne.

Dette foregikk ved at den voksne generasjonen fortalte barna, enten muntlig eller skriftlig (via såkalte bøker) de kunnskapene de ville de skulle ta til seg. Loven påla samfunnet å overlevere kunnskap til alle barn fra en bestemt alder (alderen da de ble antatt å være i stand til "logisk tekning") til de nesten ble voksne (alderen da de ble antatt å forstå konsekvensene av sine egne valg). I løpet av denne tiden var de selv ansvarlige for å huske kunnskapene, kunne knytte forbindelser mellom dem, og være i stand til å bruke dem i praksis. Denne læretvangen førte selvsagt med seg at det å bruke skolen ble ulystbetont for mange. Ikke fordi de ikke ønsket å vite mer, men fordi det var hardt arbeid å ta til seg kunnskapene.

Grunnskolen

Denne lovpålagte undervisningen ble kalt Grunnskolen, og varte fra ca. 6. leveår (man må ta i betraktning at folk bare levde ca. 70 år i den tida, og at de derfor var på samme utviklingstrinn som dagens 18-åringer), til det 16. Kunnskapene man lærte der var ganske elementære, selv etter datidens standarder. Barn under 6 år var som regel analfabeter, og forsto seg ikke på matematikk. Bokstavene og tallene var det første de måtte lære seg, for deretter å gå over på enkel aritmetikk, og lesing og skriving. Barna kom som regel ikke på voksennivå i skriveferdighet før Grunnskolen var avsluttet. Selv om skriftspråket var ment å være en gjengivelse av talespråket, avvek det svært, og det var et utall regler man måtte lære seg for å skrive akseptabelt. Det var også forbundet med tabu å forandre skriftspråket slik at det lå nærmere talespråket, muligens fordi man skulle lette de voksnes byrder ved å lære seg skriveregler på nytt.

Den "frivillige" skolen

Skolen som ble avdekket på Sortland var en av de såkalte "frivillige" skolene, som barna selv kunne velge, eller velge bort, fra 16 års alder. Selv om det offisielt var frivillig hva man skulle gjøre etter den obligatoriske Grunnskolen, gjaldt valgfriheten stort sett bare hva de kunne lære seg, ikke om de skulle fortsette eller slutte å lære. Å ikke gå videre på skole etter Grunnskolen, ble regnet som uakseptabelt.

Arbeidslivet

For å forstå dette, er vi nødt til å ta i betraktning kulturen som var rådende på 2000-tallet. En sentral del av ens selvfølelse kom fra det yrket en hadde. "Yrke" var navnet på det man arbeidet med store deler av dagen og hadde to funksjoner: den ene var å skaffe seg penger, som var nødvendig for å tilfredsstille sine grunnleggende behov for mat og et sted å bo, og det andre var ønsket om å gjøre noe for samfunnet. Å få penger uten å gjøre noe til gjengjeld, var den største skam man kunne utsettes for. Det innebar at man enten ikke ville gjøre noe til gjengjeld, eller ikke var i stand til det.

Etter hvert som samfunnet gikk mer og mer over til et informasjonssamfunn, slik det er i dag, ble det langt flere yrker som krevde bakgrunnskunnskaper, og færre yrker som man nesten ikke trengte Grunnskoleutdannelse for. De yrkene som krevde kunnskaper, ble sett på som nyttigere for samfunnet, og dermed hadde de som ikke hadde kunnskaper bare tilgang til de yrkene med lav status. Etterhvert ble det en slags lav status, en slags skam i seg selv, å ikke ha mer utdannelse enn den fra Grunnskolen.

Ungdomssamfunnet

Fra gammelt av har barn og voksne tilhørt to forskjellige delkulturer. Begge gruppene hadde sine begrensninger, men også friheter, som den andre ikke hadde. Overgangen fra barn til voksen ble som oftest markert ved et overgangsrite, som var forskjellig fra kultur til kultur. I den skandinaviske kulturkrets var det kristne overgangsritet, konfirmasjonen, vanlig.

Men i løpet av det 20. århundret vokste det fram enda et samfunn, som stod mellom barn og voksen rent aldersmessig. Dette kaltes ungdomssamfunnet. Aldersspennet til ungdomstiden var ikke klart definert, men den varte omtrent fra konfirmasjonen til man hadde stiftet familie.

Man antar at skolen hadde svært mye å si for utviklingen av ungdomssamfunnet. Samlingen av mennesker i samme aldersgruppe under ett tak gjorde at ungdommene identifiserte seg med hverandre. De var ikke lenger barn, som ikke kunne bestemme hva de skulle lære, men de var også adskilt fra de voksne, som hadde et yrke.

Opprørere

Ungdommens identitet som gruppe hadde sine røtter i at de var uten yrke, og dermed ikke hadde ansvar for andre enn seg selv. Ungdommen ble derfor en slags opprørergruppe, som kunne tillate seg det meste, og nærmest hadde til oppgave å tilføre samfunnet nye impulser. Det var gjerne ungdom som dannet organisasjoner mot naturødeleggelser eller overdreven militær maktbruk (temaer som riktignok også bekymret de eldre, men som ikke fikk dem engasjert). De få eksemplene vi har på at voksne har gått i demonstrasjonstog, er for å få høyere lønn, eller mot dyptgripende endringer i statens eller egen økonomi. Ungdommen ser generelt sett ut til å ha brydd seg om mer enn de eldre.

Russ

Ikke alle formene for opprør var forenlige med undervisningen. De aktivitene som ville ha fått uheldige følger for læringsresultatene, ble som regel konsentrert til den siste måneden av skolegangen, der man feiret at skolen snart var slutt, og at man hadde nok kunnskaper til å få et yrke. De som var med på denne månedslange festen, ble kalt russ, og gikk i en uniform som var lik i hele landet, men som varierte i farge etter hvilken form for utdanning man hadde. Skoleslutten ble markert med høyt alkoholkonsum, og oppførsel som i de fleste andre tilfeller ville blitt stemplet som uakseptabel. Brudd på voksensamfunnets normer ble premiert med forskjellige utmerkelser hengt i lua (f. eks. fikk man matpapir ved å stjele matpakken til en lærer, eller ølkork for å drikke en kasse øl (8 liter) på ett døgn).

Skolens betydning

Hvis vi sammenligner datidens utdanning med dagens genetiske hukommelse og frivillige kunnskapslaboratorier, virker skolegangen som bortkastet tid, og en unødvendig byrde for de unge. Men vi må huske at dette var den mest effektive måten man kjente for å opprettholde det teknologiske nivået. Det eneste alternativet var ingen utdannelse i det hele tatt, og da ville man fort falle tilbake på et samfunn basert på primærnæringer. Kanskje kan vi takke skolen selv for at den nå er blitt avskaffet?
Arnt Richard Johansen, arj@fix.no
Hjem